Tildelingen av den 'den alternative Nobelprisen' til First People of the Kalahari, har vakt liten oppmerksomhet, til tross for at internasjonale organisasjoner, inkludert norske NGOer og Samerådet har vært aktive i å fremme urfolksrettigheter i Botswana. Tildelingen gir grunnlag for noen refleksjoner om bistandens rolle, og nødvendigheten av å ta utgangspunkt i lokale forhold for å nå frem med et budskap. I dag domineres støttearbeidet av en internasjonal organisasjon som dominerer mediabildet, men som møter liten forståelse nasjonalt.
Fredag 9. desember utdeles Right Livelihood Award for 2005 av den svenske Riksdagen. Prisen omtales ofte som 'den alternative Nobelprisen' fordi den regnes som en litt mer 'radikal' anerkjennelse av innsats for en bedre verden, og utdeles dagen før Nobels fredspris. Blant de fire mottagerne er organisasjonen First People of the Kalahari og Roy Sesana. Anerkjennelsen gjelder et langvarig engasjement i protest mot tvungen utflytting av noen tusen av Botswanas urbefolkning, kjent som Buskmenn, San eller Basarwa, fra the Central Kalahari Game Reserve, et av verdens største viltreservater. San som alltid har bodd i dette området hevder en rett grunnet i alders tids bruk, og viser til ILO konvensjon 169, og til utallige FN dokumenter som i løpet av de siste tiår har markerte en ny anerkjennelse av urfolks rettigheter til land og vann. Myndigheten i Botswana avviser at den internasjonale rettighetsutviklingen har relevans for landets interne forhold. De hevder at de som har bodd i reservatet måtte flytte ut fordi de ikke kan leve sammen med villdyr, og dessuten at det er til deres eget beste å bringes nærmere 'utviklingen' som defineres som skole, vann, veg og helsestasjon.
Tvangsflyttingen har ført til en rettssak som startet opp i 2004 med bred internasjonal støtte, blant annet fra norske og samiske organisasjoner. Rettsaken pågår fremdeles, med diverse lengre avbrudd, og vil tidligst bli avsluttet i 2006. First People of the Kalahari har organisert og representert saksøkerne.
Tildelingen er gledelig, men den har vært vist liten oppmerksomhet både i Botswana og internasjonalt. Den noe blandede mottagelsen illustrerer to noen forhold av mer prinsipiell karakter:
For det første at landets myndigheter totalt avviser San/Buskmenss krav om å bli anerkjent som urfolk. Ut fra alle FNs kriterier er de urfolk, og dette er grunnlaget for en bred internasjonal støtte. Dette til irritasjon fra landets myndigheter som mener - med rette - at rettsaken ikke ville ha funnet sted uten støtte utenfra.
Forholdet til staten er et 'normalt' motsetningsforhold som urfolk i de fleste deler av verden har opplevd i faser av deres rettighetskamp. Men i Botswana har denne prosessen fått en spesiell form ved at èn støtteorganisasjon, den London baserte Survival International (SI), har fått en dominerende posisjon i solidaritetsarbeidet, blant annet ved at de har gått inn og finansiert rettssaken.
Mange vil kanskje kjenne til Survival's kampanje som over mange år har brukt internett, e-mail og annonsering for å mobilisere en internasjonal opinion. To tema dominerer: det første er en kampanje mot det de kaller 'blood diamonds' hvor argumentet er at innbyggerne fra Central Kalahari er fordrevet fordi det er planer om å utvinne diamanter i området. Det oppfordres til boikott av Botswanas to viktigste inntektskilder: diamanter og turistnæringen. Det andre temaet, som er blitt mer markert i det siste, er en beskrivelse av administrative overgrep, som er alvorlig nok, med begreper som 'genocide' og 'ethnic cleansing'.
Både valg av tema og ordbruk i Survival International's kampanje markerer en bevisst konfrontasjon: de avviser muligheten for å etablere en dialog med myndighetene, men søker å bygge opp en internasjonale opinion man mener vil få landet til å endre sin politikk.
Det er kan være en plausibel teori, men har så langt ikke fungert i praksis. Den umiddelbare, og åpenbare, resultat av SI sin kampanje er at det er oppstått en splittelse der det minst av alt burde forekomme: mellom de mange nasjonale og internasjonale organisasjoner som støtter San folkets sak. Det er saklig uenighet om faktiske forhold: det er ikke lett å se at forventede drivverdige forekomster av diamanter nødvendiggjør at et område på størrelse med Belgia tømmes for folk. Faren er at kampanjen tar oppmerksomheten bort fra det som de fleste oppfatter som årsaken til tvangsflyttingen: en autoritær og patroniserende utviklingsmodell som setter opp majoritetens foretrukne livsform som den nasjonal norm, og som ikke anerkjenner retten til forskjelligheter i kultur, språk og levevis.
Organisasjoner som ellers har støttet innbyggeren fra Central Kalahari Game Reserve og andre San folks sak er blitt mer passive fordi de ikke ønsker å bli assosiert med Survival International's retorikk. Dette er en negativ spiral som fører til at First People of the Kalahari blir stadig mer avhengig av støtten fra SI.
Det er et paradoks at den internasjonale urfolksbevegelse som støttet oppstarten av the First People of the Kalahari definerer kommunikasjon med 'staten' som avgjørende for å endre betingelsen for livsutfoldelse og rettighetsutøvelse. Kommunikasjonen kan ta mange former, fra argumentasjon og debatt, demonstrasjoner og sivil ulydighet, til rettssak, men en dialog mellom minoritet og stat anses som uomgjengelig. En konfrontasjonslinje bygger ikke på disse erfaringene. FNs spesialrapportør for urfolkssaker, Rodolfo Stavenhagen advarer mot den sterke media-fokuseringen og sier at "en offentlig debatt mellom en NGO basert i London og den internasjonale diamantindustri er ikke den beste måten å ivareta San folkets interesser på."
Situasjonen i Botswana illustrerer den streke betydning av internasjonal solidaritet, men også dets begrensninger. Samerådet, som i en periode spilte an aktiv og konstruktiv rolle er blitt mer passiv. Den støtten som nå gis kan lett bli så overveldende at målet forsvinner.
